En solskinnshistorie om barneskolen

Det er i midten av august, og du holder hardt og trygt rundt din sønns hånd. Dere står ute i skolegården, med flere hundre andre spente barn og foreldre.
Venter på noe som gutten din har gledet seg veldig til, og det lenge! Endelig er første skoledag kommet og selvsagt skal barna høytidelig ønskes velkommen! Tror nok alle foreldre hadde ekstra blanke øyne denne morgenen.

Foreldre får være med barna inn i klasserommet, og skolepulten blir funnet til hvert barn som starter en ny epoke i livene sine. Foreldrene tar bilder av sine kjære skatter denne store dagen. Barna hvisker og fniser nervøst seg i mellom før læreren ber de sette seg ned.
Gutten din setter seg pent på stolen, rak i ryggen, så klar for å begi seg ut på nye eventyr. Sønnen din sitter som en prest. Han elsker nemlig å lære, høre historier og delta aktivt i timen med all verdens spørsmål. Han er en liten filosof han der ja.

Det er slik vår historie starter. Jeg tenker stadig tilbake til denne dagen. Dagen da min kjære skatt hadde sin første dag på sin lokale skole. Jeg glemmer aldri hendene våre i skolegården. Hvor spent og klar han var. Hvor godt og trygt det var at mamma var her, og holdt hånden hans.

Det skjedde noe på veien, sønnen min mistet fokuset et eller annet sted. Det ble særlig merkbart året etter. I våre foreldresamtaler uttrykker jeg min bekymring til læreren. En lærer som svarer med, «han er jo en gutt. Det er jo kjent at gutter modnes senere enn hva jenter gjør». Det var dog mer bekymringsfullt at gutten hadde klart å glemme matpakka si 2 ganger hjemme i løpet av et skoleår. For ikke å glemme at yttertøy ikke lå i garderoben. Man blir sittende i samtalen og føler seg som «årets verste mor». Ja, nei. Yttertøyet i flere sett lå tross alt i garderoben hos SFO.

Ikke visste jeg at foreldrene måtte passe på at barna kledde på seg i SFO-tiden og før de skulle hjem? Ikke visste jeg at når barnet mitt som fortsatt leker med sand, også måtte komme inn i timen uten skitne negler. Altså, manikyr på en 7åring fra skolegården og inn i klasserommet mens jeg er på jobb, DET skal jeg selvsagt klare. Han liker forresten å ha litt lengde på neglene sine også, fordi han synes det er ekkelt hvis ikke.

Det går en liten tid. Jeg stresser meg til/fra jobb for å forsøke å rekke åpningstider på skolen. Må jo selvsagt passe på at ungen min får med seg, for ikke å snakke om PÅ SEG, klær før dørene stenger.

Etter en stund i 2.trinn har vi en avtale på dagtid, min sønn og jeg. Det betyr at jeg må hente ham tidlig denne dagen. Det var fint vær, og jeg parkerer bilen ca 500M fra skolegården mens jeg går mot skolen. Har full oversikt over plassen og alle barna som leker i forskjellige grupper.

Det fenger meg at 1 barn gikk for seg selv under noen trær, helt alene. Tydelig lei seg, fortvilet og usikker. Jeg kunne telle 3-4 voksne i umiddelbar nærhet fra barnet, som ble helt oversett. Jeg slakket litt ned på egen gange på vei inn i skolegården, for å observere situasjonen. Var det noen som tok kontakt med barnet? I det hele tatt spurte om det gikk bra? Trengte å prate med noen?

INGEN!

Jeg ser selvsagt at det er mitt barn som går der. Redd, usikker, lei seg, litt sint og totalt oversett.

Dette er også min første observasjon over hvordan skolemiljøet foregår.

Nei, mitt barn er ikke et A4-barn, og synes at fotball i hvert eneste friminutt med gutta er noe gøy. Han har også kanskje helt andre interesser enn sine jevnaldrende, men burde ikke det være helt greit?

Så mye fokus det har vært i så mange år på mobbing, tilrettelegging i skolen? ALLE skal bli sett? ALLE skal bli møtt på sitt nivå? Og det uten at man skal føle seg utenfor?

Vi går omsider over i 3.trinn.

Lek og aktivitet er fortsatt i fokus for å bedre skolemiljøet. Skolen lover bot og bedring. Et økt samarbeid mellom skole og hjem. Bedre kommunikasjon. Tilrettelagt skolearbeid.

Dette høres jo flott ut?

Jeg har fortsatt en sønn som synes lesing er vanskelig. Han har enda ikke knekt lesekoden. Jeg ber innstendig om hjelp til dette, en utredning burde også bli startet med snart? Jeg har også en sønn som er i trinnet over. Han ligger jo et hestehode foran. Jeg ser hvor stort dette gapet er, det er snakk om Atlanterhavet i distanse.

Neida, skolen vet selvsagt best. La oss gi barnet ditt tilrettelagte oppgaver. Joda, men ikke alltid det er så motiverende akkurat. Å gi 2 A4 sider med leselekser er totalt meningsløst til et barn som til slutt nekter å lese. Etter hvert minsker mengden til avsnitt. Til totalt barnslige tekster som sikkert passer til noen i 1.trinn.

Til slutt ender vi opp å følge pensum 2 trinn under. Ungen blir mer og mer demotivert. Deprimert, synes skolen bare er teit. Nekter å gjøre lekser.

Er jo sikkert dritkult å få tildelt skolebøker til barna som går 2 trinn under foran alle sammen i klasserommet. Alle «vet» nå at nettopp han er liksom ikke så smart. Etter hvert blir klassemiljøet så surt og det går totalt over styr. Min sønn har stor rettferdighetssans og uttrykker titt og ofte at nå kommer han til å slutte på den skolen. Han mistrives tydelig. Det er episoder med slåssing, mobbing og krangling.

Barnet mitt kom hjem gjennom 1 helt skoleår og gråt, kjeftet eller var sur MINST 3 dager i uken. HVER UKE!

Hvorfor gjorde han det?

Hva har skjedd?

Hvorfor får ikke foreldre beskjed?

Til slutt vil ingen «se» barnet mitt lenger. Og han gir vel egentlig blanke i det også. Det er allikevel ingen som møter hans behov.

Vi snakker nå om at sønnen min ble skolelei og deprimert i en alder av 10 ÅR! Han har nettopp startet i 5.trinn!

Hvorfor det?

Er det barnet sin feil?

Er det systemet sin feil?

Er det lærerne og skolen sin feil?

Som foreldre med et barn som opplever skolen slik, ønsket vi ikke lenger å sitte å se på dette kaoset. Ungen vår ble ødelagt. Vi søkte en stund før 4.trinn var over, til privat sektor. Det skulle bli etter skolestart i 5.trinn, at vi fikk tilbud om å besøke et av alternativene. Dette skulle bli spennende så klart! Allikevel ingen garanti at dette var noe for vår sønn.

Han skulle kun ha en besøksdag altså. Han slutter jo ikke på nåværende skole for en besøksdag vel?

Skriftlig og MUNTLIG beskjed blir gitt de rette instanser for fravær på 1! dag i skolen. Fordi han hadde en besøksdag på en annen skole.

Ja, min sønn har flere ganger uttrykt seg at han ønsket å bytte skole. Til både lærere og medelever. Allikevel, så skal det vel være en foresatt som gir beskjed om skolebytte regner jeg med? Sønnen min på 10 er over hodet ikke klar for å være myndig over slike avgjørelser.

Nesten like spente som på første skoledag 4 år i forveien blir man når et nytt miljø skal utforskes. Dagen før denne aktuelle besøksdagen skal foregå, måtte sønnen levere inn sine hjelpemidler i form av iPad på eksisterende skole. Det var egentlig planlagt at han skulle ha denne med på besøksdagen, siden de også brukte iPad i skolen.

Inndras hans hjelpemiddel fordi han dagen etter har en besøksdag? Med seg i sekken hjem har han også fått med seg en konvolutt med hilsener fra klassen sin! Det er jo sikkert en fin tanke det? Hadde bare sønnen min sluttet på skolen den dagen?!

En sms med beklagelse fra lærer er ikke godt nok for meg denne gangen. I hvert fall ikke når de har fått så tydelige beskjeder om hva som skal foregå av MEG som foresatt. En unnskyldning om at de nok har «misforstått» min sønn?

Hva får en lærer til å gjøre noe sånt? Hvordan skal mitt barn møte dagen etter her igjen, når allerede skolen har takket for seg!? Uten i det hele tatt ha snakket med foresatte om det?! Hva gjør det med tankegangen til barnet mitt?

Altså konklusjonen min, etter å ha sett hvordan mitt barn blir møtt av voksne lærere på den skolen, var at om han ikke likte seg på besøksdagen så skulle han slippe å gå tilbake dit i påfølgende uke.

Nå hadde det seg heldigvis slik at ny skole, nytt miljø og en annerledes hverdag var veldig spennende. Jeg slapp å måtte ha hjemmeskole ved siden av jobb og egen etterutdanning, men det hadde vært mitt alternativ.

Allikevel ender siste skoledag i tårer og sinne. Jeg håper det er siste gangen jeg opplever å se min sønn så opprørt på grunn av slik inkompetanse igjen.

Retorikken i denne historien bugner tilbake til spesifikke problemstillinger i skolen.

Hvordan kan man klare å skape en skolelei gutt på 10 år?

Hvem skal i ettertid ta ansvaret for dette?

Vi snakker 4 år med tydelige misforståelser, nedsnakking av og mot foreldre som faktisk kjenner sitt barn best?

For å si det slik;

Det norske skolesystemet har en milelang vei å gå, i hvert fall når det kommer til arbeid mot systematisk mobbing.

Et bedre samarbeid mellom skole og hjem har i vår situasjon vært så pass fraværende at det er skremmende.

Jeg tviler på at vi er alene om denne «solskinnshistorien»

Om jeg som mamma bare kunne skrudd tida tilbake, holdt den hånda til min 6 åring en gang til. Litt ekstra hardt.

Jeg håper av hele mitt hjerte at vi får til å snu denne trenden for min sønn sin del. Se at han blomstrer opp igjen, og ikke kommer løpende hjem med tårer i øynene.

Tekst og bilde: ©Mia Iren Wattum 2020

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *