VENDEPUNKTET

“Frøydis, kan du høre meg?” Jeg vrir meg rundt i senga og åpner øynene. Scanner rommet fort med blikket. Med det samme skjønner jeg tegninga, sykehus… Den fløyelsmyke stemmen kommer fra ei ung, søt jente i sykepleieruniform. Hun presenterer seg som Pernille og uten at jeg rekker å si noe forteller hun at jeg befinner meg på Notodden.

“Vil du ha noe å drikke?” Tunga mi er som sandpapir og stemmen groggy; ”Ja takk!” Hun kommer med en hel mugge iskaldt vann, og jeg styrter nedpå det første glasset. Hver eneste celle i min dehydrerte kropp jubler og den dunkende hodepinen slipper  etter hvert taket. Vann er livets kilde, og noen ganger det beste i hele verden.

Ute er det mørkt og vinter. Jeg spør hva klokka er og forsøker å erindre hendelsesforløpet fra gårdsdagen. Fyllesyke og blackout er skremmende, og angsten sitter som en klump i magen. Klokken er bare halvseks og jeg aner ikke hva som har skjedd de siste timene. Det siste jeg husker er at Rune og jeg kranglet om penger og dop og at han ikke ville være med meg til Kongsberg som planlagt. Jeg skjekker saldoen og finner ut at jeg har brukt 3500 kr det siste døgnet. Jeg bestemmer meg for å holde meg unna Oslo og Rune en stund, og er takknemlig for å være på ett trygt og varmt sted .

Siden depresjonen har sluppet taket begynner jeg å tenke på fremtiden igjen. Jeg vil fortsette å studere, skrive, male, reise og lære. Jeg er ikke kjent for å lære av andres feil, ikke mine egne heller. Samtidig er uroen og nysjerrigheten selve drivkraftene i livet mitt. Ofte tenker jeg at jeg må reise overalt, prøve alle rusmidler, smake på all mat og prøve alle seksuelle stillinger og fetisjer.

Bilde fra PX sin side

Mamma tenker stikk motsatt, hun er et vanemenneske av dimensjoner og lever veldig regelmessig, så jeg ligner mer på pappa. Men ingen av de forstår meg og begge er redde fordi jeg kan dø når som helst. Sånn er jo livet, vi vet alle at vi skal dø men ikke når og hvordan. Til å være kristne har mine foreldre liten tillit til Gud, selv om de ofte sier at jeg har englevakt. Jesus sa at vi ikke skulle bekymre oss, men det er lettere sagt enn gjort. Alle jeg kjenner som har fått barn sier at de er bekymret fordi de elsker barna sine så høyt. Hvis en person får kreft eller diabetes og det er delvis selvforskyldt får foreldre likevel mye sympati og støtte. Å få beskjed om at barnet ditt har kreft og kan dø når som helst er kanskje alle foreldres mareritt. Men hvor er sympatien for ROPpasienter og deres pårørende?

Dessverre lever myter fra gamle dager i beste velgående hos mange. Psykisk sykdom og rusproblemer er ett valg tror Olaq og Kari Nordmann. Hvis du velger å ruse deg er du svak, lat og opprørsk. Foreldre til narkomane får ikke mye sympati fra storsamfunnet. De må leve med at mange tror at de har vært dårlige foreldre. Enten for strenge og kontrolerende eller for slepphente og uten evne til å sette grenser. Sannheten er at alvorlig psykisk sykdom er ett resultat av arv og miljø.

Min bipolaritet er ingens skyld. Det er kompliserte og samensatte årsaker til rusavhengihet også. Å prøve å gi foreldrene skylden for barnas rusmisbruk er som å si at barn alltid er grunnen til foreldres skilsmisser. Heldigvis er fordommene i ferd med å avta, og i min omgangskrets er det ingen som tenker sånn.Det er mye fokus på psykisk helse og mange står frem og får støtte. I fjor kom også mee too kampanjen og satte fokus på seksuell trakasering og overgrep.

 Hvis du spør 100 narkomane kvinner, vil minst 80 av de fortelle om seksuelle overgrep og voldtekter. Det er jo din skyld hvis du blir voldtatt. Du kledde deg utfordrene og var så rusa da det skjedde. Vi tror vi er så jævla siviliserte i Norge, men faktum er at jenter som blir utsatt for seksuelle overgrep ofte får deler av skylden for det også. Derfor velger mange å aldri anmelde.

Det er ekstremt belastende å stå i en rettsak når du vet hvor få som blir dømt og straffet. Voksne som voldtar andre kan trygt gjøre det. Sjansen for å bli straffet er svært lav og hvis kvinnen blir trodd i retten må hun likevel leve videre med skammen og angsten.

Ofte vil deprimerte heller dø en å leve i et psykisk smertehelvet. Etter 4 alvorlige depresjoner på 10 år skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke bare har avsluttet livet mitt. Det er jo så lett. Jeg kunne tatt en overdose heroin eller hengt meg selv. Jeg er veldig uenig med de som hevder at selvmords er egoistisk. De som påstår det er de som aldri har opplevd alvorlig depresjon, psykoser og nevroser. Selv i familien min er det noen som synes mer synd på mine foreldre enn meg.

kke det at jeg ikke skjønner hva de mener, jeg sier ikke at sympati fra andre nødvendigvis er viktig. Problemet dukker opp i det de tror at jeg bare kan slutte å være syk. At det er viljestyrken min det er noe i veien med. Det er sårende!

Pernille kommer med kaffe til meg og setter seg ved sengen min. Vi har felles venner på facebook, og mye å snakke om. Hun er lett å snakke med og vi ler masse, jeg gråter litt, også når hun sier at mine foreldre kommer å henter meg snart.

Jeg gruer meg, men får vite at det er jeg som har sagt til legen at de er mine nærmeste pårørende. Det beste hadde vært å ta timebussen hjem.” Nå vet de i hvert fall at du er trygg” sier Pernille og understreker at de ble glade når hun ringte.

Jeg gråter likevel, fordi jeg vet at jeg snart skal se de inn i øynene. Fortvilelsen og tårene, skuffelsen men samtidig lettelsen over at det gikk bra, denne gangen hadde jeg også englevakt. Det er lekende lett å få sympati av unge sykepleiere.

Jeg er dessuten en høflig og snill pasient. Pernille kommer med 5 små helsevesenhånklær når jeg sier jeg vil ta en dusj. Hun går til og med en runde på sykehuset og samler inn snus til meg. Jeg bestemmer meg for å sminke meg før jeg går ut av badet. Da føler jeg meg i hvert fall ikke så bleik og skitten. Jeg nyter godt av å se bra og velstelt ut, ingen tror jeg er rusavhengi bare av å se meg.

De fleste blir sjokkerte av å høre bare brøkdeler av historien min. Pernille er intet unntak. Hun er en av helsevesenets hvite engler. Det er mange av de i psykiatrien også. Sykepleiere som ofrer fritid og ferier for å ta seg av de svake i samfunnet mot en beskjeden lønn. Hvem som er svakest er det delte meninger om. Mange nevner de eldre og psykisk syke i denne gruppen. Etter flere innleggelser i psykiatrien er jeg uenig. ROP pasienter er utrolig sterke. Etter å ha jobbet noen år på sykehjem synes jeg eldre mennesker tåler mye også. De er tålmodige og takknemlige for all omsorg. ROP pasienter er ikke alltid like tålmodige, men de fleste narkomane er også takknemlige. Spesielt de som får Lar og vival av legen. Da går det bra.

eg får ikke akkurat sånne medisiner slengt etter meg, antipsykotika derimot får jeg i pose og sekk, selv om jeg aldri har vært psykotisk. Dette er det delte meninger om da noen overleger regner mani som psykose. Jeg veit ikke om jeg skal le eller gråte når jeg tenker på psykiaterne på Lier, men nå som sykehuset er lagt ned slipper jeg å frykte å havne der igjen. Blakstad er mye bedre, som ett hotell i forhold.

Klokka er blitt halv åtte når jeg er ferdig på badet. I dusjen så jeg alle blåmerkene på lårene og jeg har tydeligvis hatt opiatkløe også. I speilet ser jeg hvor små pupiller jeg har, ikke bra. Når jeg er ferdig å sminke meg finner jeg er kvarting dop i toalettmappa. Wow, det er som å finne vann i ørkenen eller nåla i høystakken. Uten å nøle knuser og snorter jeg en liten bit. Det er ikke første gang jeg ruser meg på sykehus, og jeg har aldri blitt tatt på fersken. Jeg vet det er feil, men får ikke dårlig samvittighet lengre. Dopet hjelper meg å slappe av og pupillene mine blir ikke mindre enn de er nå uansett.

Jeg legger meg i sengen igjen og Pernille kommer med snus og mer kaffe. Hun spør om jeg vil ha noe å spise, men jeg er ikke sulten. Jeg får i stedet ett glass biola. Jeg spør om å få snakke med en lege. Leger er alltid stressa, men jeg kan få en afipran mot kvalmen, men før Pernille får gitt meg den kaster jeg opp igjen.. Det er digg å spy når man er kvalm. Jeg unnskylder meg fordi det kom en del på lakenet.. Pernille trøster meg og henter nytt laken.

Jeg spør hvordan hun orker å være så snill på slutten av nattevakta. Hun smiler men inrømmer at hun gleder seg til å sove når hun kommer hjem og får kjørt barna sine i barnehagen. Jeg forteller henne om spontanaborten jeg hadde for 10 år siden. Innimellom tenker jeg på hvor annerledes livet mitt hadde vært om jeg hadde en sønn eller datter på 9 år. Jeg tenker over hvor mange tilfeldigheter det er i livet.

I bilen hjem er mamma og pappa glade. De krangler ikke som de pleier. De blir med til leiligheten og holder meg med selvskap. Jeg er så utrolig glad for at de ikke har gitt meg opp og lover å gjøre det jeg kan for å bli rusfri. Jeg sier de rette tingene jeg vet de elsker å høre og understreker at de ikke må ha skyldfølelse for mine problemer.

Etter de har dratt maler jeg et bilde med oljemalingen jeg fikk til jul. Jeg nyter å være alene å drive med kreative saker. Det beste i livet er å skape noe. Etterpå googler jeg på how to survive opiate withdrawl, google er min beste venn.

Bilde fra PX sin side

Dette innlegget er publisert med anonym avsender. Nokernok.no vet navnet på forfatteren.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *