Norske dommere trenger mer barnefaglig kompetanse, ellers får vi en ny nav skandale

Norske dommere trenger mer barnefaglig kompetanse, ellers får vi en ny nav skandale

Det kan virke som om rettslige organer har lagt blåkopi på barnevernets saksfremstilling, snarere enn å foreta en selvstendig vurdering.

Tiden er moden for en grundig og fordomsfri diskusjon om barnevernets samfunnsmandat fortsatt skal inkludere en tvangsmyndighet, eller gi barnevernet en rendyrket hjelpefunksjon

skriver i BT Geir Kjell Andersland Advokat, tidligere fylkesnemndsleder og regiondirektør i Bufetat.

Norge ble høsten 2019 dømt fire ganger i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) for å ha krenket retten til respekt for familielivet. Å få sitt familieliv respektert er en sentral menneskerett, forankret i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og Grunnloven.

Dommene gjaldt barnevernssaker.

Mest oppmerksomhet har Strand Lobben-dommen fra september fått, særlig fordi dette var en Storkammerdom med 17 dommere.

Men de tre påfølgende dommene forsterket den alvorlige kritikken av norsk barnevern, både rettslig og barnevernsfaglig.

EMDs hovedpunkter fra dommene kan sammenfattes slik:

  • De norske avgjørelsene lider under for overflatiske begrunnelser for så inngripende tiltak som omsorgsovertakelser, begrenset samvær eller tvangsadopsjon. Dette gjør det også vanskelig å etterprøve hvilke faglige vurderinger som har blitt foretatt eller eventuelt unnlatt.
  • Barnevernet konkluderer for raskt med at tvangsflytting av barn til fosterhjem må anses å bli langvarig, i praksis resten av oppveksten. De rettslige beslutningsorganene, fylkesnemnd og domstoler, legger ukritisk barnevernets argumentasjon til grunn.
  • Ved vedtak om omsorgsovertakelser, som absolutt kan være berettiget, fastsettes svært begrenset samvær. Dette undergraver det overordnede mål om at overtakelser skal være midlertidige. Dette understreker EMD alltid innledningsvis i barneversaker, og er også i tråd med gjenforeningsmålsettingen til FN.
  • Barnevernet arbeider for lite aktivt, eller for lite kompetent, både vedrørende bruk av hjelpetiltak som kan forebygge omsorgsovertakelser, og i oppfølging av biologiske foreldre etter en overtakelse, med sikte på mulig tilbakeføring.
BT mener: Barnevernet må kvalitetssikres

Hvilke konsekvenser må EMDs avgjørelser få for barnevernet og de rettslige organer? Barnevernet trenger klart mer kompetanse.

Skjønt det alltid finnes positive unntak, står vi her overfor en systemkrise. Særlig synes mangel på kompetanse i å håndtere familier med annen kulturbakgrunn å være kritisk.

Ropet om bedre kompetanse kommer ikke bare fra EMD. Både Helsetilsynets rapport etter gjennomgang av 106 barnevernssaker (2019) og Barne-, ungdom- og familiedirektoratet (Bufdir) sin ferske utredning om kompetanse i barnevernet, fastslår et betydelig kompetansebehov.

 

Men kritikken rammer også fylkesnemndene og domstolene. Det er disse organene som har fattet avgjørelsene som EMD tilsidesatte. Rettslige organer har en selvstendig rett og plikt til å sikre at beslutningsgrunnlaget er forsvarlig og godt nok opplyst. Det er ikke nok bare å stole på barnevernets utredninger, eller sakkyndiges uttalelser.

Men i de sakene hvor Norge ble felt i EMD, kan det virke som de rettslige organer snarere har lagt blåkopi på barnevernets saksfremstilling, enn å foreta en selvstendig vurdering.

Etter min vurdering indikerer EMD-dommene også at norske dommere generelt sett har for liten barnefaglig kompetanse. Særdomstolsutvalget (NOU 2017:8) la blant annet frem forslag til en obligatorisk barnefaglig etterutdanning for alle dommere som skal behandle barne- og barnevernssaker. Dessverre forsvant forslaget i en av Justisdepartementets skuffer, godt hjulpet av Dommerforeningen.

Forslaget må opp på bordet igjen. Det var i sin tid oppmuntrende å lese i Solberg-regjeringens politiske plattform fra Granavolden, at det er ønskelig å «opprette en domstolsordning for behandling av saker knyttet til barn og familie» i tråd med anbefalingene fra Særdomstolsutvalget.

Så langt er dette ikke fulgt opp, men EMD-dommene kan forhåpentlig utløse mer handlekraft.

Foreldrene vant i barnevernssak – Norge felt i Menneskerettsdomstolen igjen

Det er også maktpåliggende å få fjernet silingsordningen i lagmannsretten som medfører at mange barnevernssaker stanser i tingretten.

Tingretten kan overprøve fylkesnemndens vedtak, men videre ankeprosess blir ofte avvist av lagmannsretten.

Dermed forsvinner også muligheten til å bli prøvet av Høyesterett. Det må være tankevekkende, enn si et rettslig prestisjenederlag, at EMD har behandlet og avgjort flere barnevernssaker i norsk disfavør,

mens lagmannsretten har ment at sakene ikke var viktige, eller vanskelige nok til å slippe frem til ankebehandling.

 

Den mest umiddelbare rettslige konsekvensen av EMD-dommene er at det må fastsettes mye mer samvær mellom barn og biologiske foreldre etter en omsorgsovertakelse, enn dagens restriktive praksis. Praksis har Høyesterett bestemt i en avgjørelse fra 2012.

Høyesterett uttaler her at ved langvarige plasseringer bør samværet normalt settes fra tre til seks ganger i året.

Høyesterett må snarest revidere sitt standpunkt.

Endelig bør tiden være moden for en grundig og fordomsfri diskusjon om barnevernets samfunnsmandat fortsatt skal inkludere en tvangsmyndighet.

Å gi barnevernet en rendyrket hjelpefunksjon, vil kanskje være den aller beste forbedringen av norsk barnevern.

https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/dOBdzq/norske-dommere-trenger-mer-barnefaglig-kompetanse

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *